Europa åpner dørene

I Europaparlamentet har den liberale gruppen (ALDE) fått gjennomslag for visum-fri reise for alle landene i Vest-Balkan. Mot at landene møter visse sikkerhetsbetingelser, åpnes det for at serbere, makedonere og montenegrinere kan reise fritt, uten å måtte søke om visum til alle land innenfor Schengen-området allerede før jul (den 19. desember), mens Bosnia Herzegovina og Albania kan oppnå det sammme før neste Unge Venstre-sommerleir!

For oss som jobber med Balkanprosjektet i Unge Venstre er dette en strålende nyhet, for det vil gjøre vårt arbeid mye enklere. De nye reglene, som vil gjelde for Norge også gjennom EØS, gjør at vi mye enklere kan samle liberale ungdommer fra de ulike landene på Balkan. Dersom Europaparlamentet (EP) finner en løsning for Kosovo også, kan vi få kontakt med liberale der også. Det viktigste vi gjør i Balkanprosjektet er tross alt å spre liberale tanker og skape arenaer for møter mellom de ulike etniske gruppene på Balkan.

Dette er liberal politikk: Grensene bygges ned, flere mennesker får muligheten til å reise og man skaper fred og stabilitet. Unge Venstre tror at når menneskene i dette krigsherjede hjørnet av Europa får muligheten til å bli kjent med hverandre og oppdager hvor like de egentlig er og hvor mange felles interesser de har, vil de kunne legge til side gamle konfliker. Etter krigene på 90-tallet, flyktet mange mennesker fra Balkan til andre land i Europa. Resultatet er at mennesker på Balkan har familie over hele Europa. Dette opplevde jeg da jeg var i Bosnia med Unge Venstres Balkanprosjekt i sommer: Jeg oppdaget at noen hadde vendt tilbake for godt, andre var tilbake for å besøke sitt landet de hadde flyktet fra. Alle jeg snakket med hadde venner, familie eller bekjente et sted i Europa. Hva betyr dette? At Balkan er en del av Europa. At Menneskene der er europeere. EU anerkjenner det og åpner dørene sine.

Samtidig skal vi ikke legge skjul på at EU stenger dørene for mange av de som ønsker å skape en bedre fremtid for seg og sine innenfor Europa. “Festung Europa” har blitt et begrep for de stengte grensene utad. Som liberale ønsker vi at alle skal ha muligheten til å reise fritt. Kanskje kan Schengen i fremtiden realisere denne drømmen og kanskje er EUs utviklingspolitikk en del av løsningen? Uansett vil vi i Unge Venstre være med på å finne løsningen på disse utfordringene.

Unge Venstre applauderer Europaparlamentets besluttning og håper at Rådet vedtar loven. Unge Venstre applauderer også våre venner og politiske kollegaer i ALDE- Alliansen av Liberale og Demokrater i Europa – som åpner grensene sine sørøstover 20 år etter at berlinerne rev ned grensen mellom Øst og Vest.

Nettsaken: http://www.alde.eu/en/details/news/liberals-champion-freedom-to-travel-for-all-balkan-citizens-1/

 

Veien til Fred

21. september var FNs internasjonale dag for fred. Svaret på spørsmålet om hvordan vi kan skape en fredlig verden er langt fra enkelt. I denne teksten vil jeg drøfte noen skritt i fredsbyggingprosessen.

Blant annet av hensyn til demokratiet kan ikke Norge lenger stå på utsiden av EU. Det er udemokratisk at våre politikere ikke er med og utformer de lovene som blir implementert i norsk lov gjennom EØS-avtalen. Norske velgere har ikke muligheten til å stemme på og ansvarliggjøre de som vedtar disse lovene, fordi Norge ikke er representert i EU. Norge må derfor melde seg inn, finne sin rette plass ved forhandlingsbordet, og påvirke organisasjonen innenifra.

EU er et unikt fredsskapende og integrerende regionalt samarbeidsprosjekt. Etter to verdenskriger på kontinentet, utføres nå politikken gjennom diplomatiske virkemidler. EU er en mellomstatlig og en overnasjonal organisasjon. Det fattes bindende vedtak som implementeres som nasjonal lov i medlemslandene. Medlemslandene er forpliktet til å følge disse lovene. Dette gjør EU handlekraftig. EU-land forpliktes til å overholde for eksempel regler for CO2-utslippsgrenser. Innenfor EU er det derfor mulig å få til en forpliktende miljøavtale. Erfaringene med Kyoto-avtalen har vist at en suksessfull miljøavtale ikke kan være basert på frivillighet.

Det finnes ikke noe verdensomspennende overnasjonalt organ som kan sikre fred mellom stater. Verdenssystemet kan derfor betegnes som anarkisk. Usikkerheten i systemet kan være til hinder for internasjonalt samarbeid. I Europa er usikkerheten minimalisert siden anarkiet mellom statene er erstattet med en organisasjon. EU kan derfor være en modell for hvordan det internasjonale systemet kan organiseres. Det må opprettes en verdensomspennende demokratisk overnasjonal organisasjon. Dette kan skje gjennom å styrke FN, slik at FN blir en verdensføderasjon. En overnasjonal organisasjon kan skattlegge medlemmene, og betale for transnasjonale offentlige goder og rettigheter, som sikkerhet, frihet og et bærekraftig miljø. Artikkel 28 i Menneskerettighetserklæringen sier at ”enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring.”

Å puste frisk luft burde være en menneskerett. Det er behov for bindende internasjonale regler som belønner miljøvennlig adferd og straffer forurenserne. Global skatt på forurensning er et eksempel på et slikt tiltak. Når systemet struktureres på denne måten vil individer, bedrifter, organisasjoner og stater omlegge sin adferd til det bedre for helheten. I mangel på et slikt system kan samarbeid utebli. Resultatet kan bli en kollektiv katastrofe, som krig og forurensning. Det har ikke planeten og framtidige generasjoner råd til. Kostnaden av dette kan ikke estimeres. Menneskeliv vil også gå tapt som følge av klimaendringer. Verdien av menneskeliv kan ikke måles i penger. Det samme gjelder for andre arter, som også har en egenverdi i seg selv. Liv er en uakseptabel kostnad. Isbjørnen er én av artene som står i fare for å dø ut. Norge og EU må være pådrivere i å skape en internasjonal miljøavtale. Denne avtalen må omfatte alle verdens land, og den må institusjonaliseres i EU så vel som i et større verdensomspennende system som EU blir en del av. Miljøavtalen må legge til grunn FNs klimapanels vitenskapelige anbefalninger for utslippskutt. Disse målene kan bare nås gjennom internasjonalt forpliktende samarbeid, global organisering og koordinering. Teknologi og forskning er avgjørende nøkkelord.

Det overnasjonale nivået skal ha et begrenset ansvarsområde. De overordnede målene er å sikre fred, og å løse globale utfordringer. Det globale klimaproblemet nødvendiggjør en slik global løsning. Overnasjonalitet er nødvendig for å skape forpliktende CO2-utslippsgrenser for alle land, fastsette miljøvennlige standarder for produksjon, finansiere forskning og omlegging til miljøvennlig produksjon og transport, sikre at menneskerettigheter overholdes, straffe de som bryter internasjonal lov, avskaffe fattigdom, jobbe mot menneskehandel og internasjonal kriminalitet på en effektiv måte og jobbe for global nedrustning. EU har gjennom sin integreringspolitikk skapt utvikling. På verdensbasis lever fortsatt veldig mange mennesker under fattigdomsgrensen.

Veien til en ny verdensorden kan gå gjennom regionalisering. EU kan samarbeide med andre regionale organisasjoner. Dessuten vil EU bli enda viktigere for FN. EU kan bidra med fredsbevarende styrker og nødhjelp.

Vi må skape én integrert verden, der alle verdensborgere er likeverdige og har rettigheter. Dette er humanitære hensyn som må veie tyngre enn hensynet til staters suverenitet. Det som muliggjør krig er at man umenneskeliggjør grupper av mennesker, for eksempel på bakgrunn av nasjonalitet. I den nye verdenen vil alle individer kunne identifisere seg som verdensborgere, på samme måte som mange av EUs innbyggere ser på seg selv som europeere. Denne verdensomspennende føderasjonen, vil være en institusjonalisering av det internasjonale samfunn av verdensborgere. Dette er en ny verdensorden hvor rettferdige lover gjelder, ikke den sterkestes rett. Norges sikkerhetspolitiske strategi bør være å fremme en slik utvikling. Vi har en egeninteresse i dette, samtidig som det er det beste for verden som helhet. Som verdensborgere har vi et moralsk sosialt ansvar for å hjelpe andre og for å forbedre verden. Det er dette ansvaret som burde være hoveddrivkraften i utenrikspolitikken. Landegrensene er kunstige: menneskeskapte. Murer må brytes ned. Vi må lære noe av historien, og løfte menneskeheten et hakk høyere. En gang fant man opp staten. Både føderasjonen USA og EU startet som en idé. USA og EU er eksempler på at mennesker med forskjellige nasjonaliteter kan leve fredlig sammen. Ideen lever fortsatt. Det er et håp og ønske om frihet, fred, demokrati, bærekraftighet og rettferdighet i et internasjonalt, inkluderende, mangfoldig og grenseløst rikt samfunn. Mulighetene er like store som den samlede kreative evnen til alle verdens individer.

EU vil være en modell, og en viktig brikke i utviklingen av den nye verdensordenen. Uansett hva Norge gjør, kan vi ikke isolere oss på sidelinjen. Norge må være en motor for å nå det overordnede målet. ”Anarchy is what states make of it”. Stater har skapt EU, og kan skape enda mer.

Internett er med på å muliggjøre dette, fordi informasjon er blitt global. Markedet blir også verdensomspennende. I EUs marked er det fri flyt av mennesker, kapital, varer og tjenester. Dette prinsippet tas også opp på det globale nivået, hvor alle får retten til å bevege seg fritt. Internasjonal kontakt er fredsskapende. EU er fredsskapende. Fred er kanskje den mest fundamentale politiske verdien vi kan ha på vår politiske agenda.

EU kan utvides. FN må styrkes. Store globale utslippskutt må gjennomføres gjennom en miljøavtale. Alle kraftverk må få CO2-fangst. Det må gjennomføres en storstilt satsning på kollektivtransport. Omleggingen til fornybare energikilder må skje kontinuerlig.

Utviklingen går ikke nødvendigvis i denne retningen av seg selv. Men det er vårt ansvar å gjøre alt vi kan for å komme dit. Dette må aktivt kjempes frem gjennom politisk vilje og tro på muligheter.

 

Fortsatt Fairytale for Lukasjenko

Hviterussland har uten tvil et undertrykkende regime, og det er utrolig at Lukasjenko har kunnet styrt landet med en jernhånd, sammen med KGB, i Europa den dag i dag. Derfor er det et sterkt dilemma knyttet til at Alexander Rybak opptrer i Hviterussland på selveste republikkpalasset til diktatoren Aleksandr Lukasjenko.

Nylig uttalte presidenten, i dette landet som kalles Europas siste diktatur, at “KGB must be taken to the level that existed during the best years of the Soviet epoch”… Det er ikke akkuratt et uttrykk for et fritt land. Gjennom prosjektarbeid med partenere i Hviterussland med Unge Venstre, har jeg og flere andre fått et nært innblikk i hvordan det er å være forfulgt i et undertrykkende regime, hvordan ytringsfrihet og organisasjonsfrihet tilsidesettes, og hva ungdom på vår alder risikerer for å skape et fritt Hviterussland.

Flere forkjempere for frihet i Hviterussland, hadde et håp om at Grand Prix-vinneren Alexander Rybak kunne skape økt oppmerksomhet rundt landets situasjon. Det er forståelig at han ser frem til å komme til hjemlandet sitt, men det er kritikkverdig at Rybak opptrer på selveste Lukasjenkos republikkpalasset som er politisk belastet – hvis det faktisk var en apolitisk artistopptreden han dro for å gjøre.

Men jeg har fortsatt et håp. Hvis Rybak klarer å skape nok debatt og medieoppmerksomhet rundt Hviterussland, kan det sette økt internasjonalt press, og bevissthet ikke minst, for å få slutt på menneskerettighetsbruddene. Foreløbig har Lukasjenko nytt godt av at folk rundt om i Europa ikke kjenner til situasjonen, selv om det skjer rett rundt hjørnet i vårt eget nabolag…

Lukasjenkos Fairytale må stoppes.

Naomi Ichihara Røkkum
Internasjonal leder
Unge Venstre

 

Økonomi og demokrati

Det er en tendens til at mange mennesker anser økonomiske forhold som viktigere enn demokratiske forhold. Forståelig nok tenker mange at det viktigste er å ha penger, deretter stemmerett. For eksempel ser det ut til at dette fenomenet har gjort seg gjeldene for eksempel i Hviterussland, i Russland og i Kina. Så lenge økonomien er i vekst kan det hende at befolkningen ikke setter spesielt høye krav til demokratiske rettigheter. Men det at mange tror at det eksisterer et slikt enten-eller-valg mellom økonomisk vekst og demokratisk utvikling grunner i en misoppfatning. De tror at det ikke nødvendigvis er en positiv sammenheng mellom demokrati og økonomi, men sett ut fra et lengre tidsperspektiv er det sannsynligvis en positiv sammenheng mellom demokratisk og økonomisk utvikling.

 

Venstre må legge til rette for EU-debatt

Venstre lager politikk ut fra egen ideologi og ut fra behov som eksisterer i samfunnet, ikke kun ut fra hva som debatteres i det norske media til enhver tid. Hvis det ikke ligger “til rette for å starte en ny EU-debatt i Norge”, må Venstre legge til rette for det.

Venstre er det ideologiske partiet som har kjempet for demokrati i alle år, og burde derfor stemme for den essensielle demokratiske retten til å være representert på den lovgivende og utøvende arenaen på regionalt nivå (EU). Jeg tror landsmøtevedtaket om EU, i stedet for å være et ideologisk standpunkt, er et taktisk midlertidig nei som grunner i Norges kortsiktige økonomiske interesser, altså mangel på perspektiv, geografisk og tidsmessig. Hva med å løfte seg litt høyere og i stedet spørre hva som lønner seg for Europa eller for verden i sin helhet, hva angår områder som demokrati, utvikling, miljø og velferd?

Viktige grunner til å melde seg inn i EU er blant annet hensynet til demokratiet, det at EU er et unikt fredskapende, integrerende samarbeidsprosjekt, og EUs evne til å løse grensesprengende utfordringer, jf. EUs ledende rolle i klimapolitikken. EU må forandres innenfra. De som tror at Norge har større innflytelse ved å stå utenfor, må ha en alvorlig misoppfatning av Norges størrelse i forhold til verden. Vi må tenke større enn oss selv, som Lars Sponheim sier. EU-spørsmålet handler om hvorvidt Norge anerkjenner nødvendigheten av et mellomstatlig samarbeid og et overnasjonalt nivå i Europa. Jeg anser overnasjonalitet som en nødvendighet blant annet for å løse klimakrisen. Klimautfordringene krever organer som kan håndheve bindende avtaler som internasjonal lov. EU-landene forpliktes til å overholde CO2-utslippsmål. Det er ikke nok med en frivillig Kyoto-avtale. Etter to verdenskriger har EU-samarbeidet gjort Europa til et fredlig kontinent. Dersom Norge er en ansvarlig utenrikspolitisk aktør som forstår behovet for den Europeiske Union, må Norge søke medlemskap.

Mediene liker å stemple Venstre som et vingleparti, men dette er for meg feil. Det at det er en levende debatt i partiet er et sunnhetstegn. Debatten gjør at vi alltid må ta våre egne synspunkter opp til vurdering, og på denne måten reduseres sjansen for å reprodusere feilaktig argumentasjon. Når det gjelder EU-debatten er det ikke bare Venstre som har delte meninger. Norge i sin helhet er også delt i to på dette området. Venstre har rom for både tilhengere og motstandere av EU. Som organisasjon forandres også Venstre innenfra. Debatten fremmer utvikling, og vi er stødige mens vi går. Vi er ikke vindmøller som snur med vinden, men vi bygger vindmøller og politikk ut fra en solid grunnmur av sosialliberale prinsipper. Den ideologiske grunnmuren er dypt rotfestet i troen på menneskeverdet og menneskerettighetene, som ikke kjenner grenser. Når vi står samlet på denne muren er vi sterke nok til å tåle all slags vær, og holde en stødig kurs. Når det blåser som verst er det dessuten mye å tjene på vindmøller.

 

Art Against Dictatorship

I oktober/november arrangerer vi en kunstutstilling i Oslo. Det skal stilles ut 28 kunstverk av 8 hviterussiske kunstnere. Hensikten med dette prosjektet er blant annet å gi mennesker fra et undertrykt regime muligheten til å uttrykke seg fritt gjennom kunst, samt å sette fokus på den spesielle situasjonen i Hviterussland, som blir omtalt som Europas siste diktaturstyre. Utstillingen heter “Art Against Dictatorship”, og av opplagte politiske grunner kan ikke kunstnerne holde denne utstillingen i sitt eget hjemland. I forbindelse med utstillingen vil vi også arrangere politiske møter, sightseeing og lignende. Dette er en glimrende anledning til å oppleve kultur, møte engasjerte mennesker fra forskjellige land, og ikke minst til å lære om Hviterussland, noe som igjen blant annet åpner for muligheter til å bli med på reiser dit senere. Dersom du har innspill, ideer eller du har lyst til å være med på dette, ta kontakt med

Ingeborg Kjos
Internasjonalt Utvalg
Norges Unge Venstre
E-post: ingeborg@venstre.no
Tlf: 922 70 153

 

China is facing a critical time

During the economic recession 3 million American workers have lost their jobs. Obama pointed out the importance of remembering that these workers are no less productive than they were before the crisis. In China this number has augmented to the unbelievable size of 20 million! 20 million Chinese people have lost their jobs during the crisis. China has no social network that will provide help to these people. This situation poses a serious threat of social and political instability, which is perhaps the Chinese regime’s number one concern at this critical time. The possibility of protests arises with the social unrest and discontent, but so does the risk of state violence, as we saw in China in 1989. The demonstrations in 1989 started as a protest on the economic downturn, but ended up as a demand for democratic change. 2000-3000 civilians may have been killed under the military response. Now the pressure on the regime augments again. The last years China’s annual growth has been estimated to about 10 % og GDP, and the Communist Party has used this to justify it’s one-party rule. In 2009 China’s growth can fall down to a level as low as 5 %. Will the Chinese people dare to stand up again, and if so, how will the regime handle it? And how long can the Chinese government suppress Taiwan in it’s wish for independence?

 

Hvordan stoppe narkotikakrigene

“Kriminalisering har feilet; legaliseringer er det minst dårlige alternativet” – slik åpner The Economists lederartikkel i ukens The Economist. Argumentene er gode, og jeg har tillat meg selv å ta med noen av de viktige elementene jeg mener mangler i norsk narkotikadebatt:

The Economist konstanterer at siden første internasjonale forbud mot narkotikahandel, har det ikke vært noe som tyder på forbedringer. I 1998 ønsket generalforsamlingen i FN en “narkotikafri verden” gjennom å “eliminere produksjonen av opium, kokain og cannabis innen 2008″. Et mål, ifølge The Economist, som er fullstendig ansvarløst – fordi det ikke kan oppnås.

Kostnadene ved forbudet kjenner de fleste til. Narkotikabaroner, penger til Taliban i Afghanistan, massive arrestasjoner av brukere, samt dødelige sammenstøt mellom politi og narkotikasmuglere – spesiellt i utviklede land. I tillegg er det disturbusjonskostnadene som avgjør prisen – ikke produksjonskostnadene. Å dumpe gift over kokablad-åkrer har liten effekt på gateprisen i vestlige land, nettopp fordi mark-upen mellom kokaåkrer og forbruker er enorm.

Heldigvis har fokuset den senere tid skiftet fra å fengsle brukere (den sittende amerikanske president kunne endt opp i fengsel for sitt blås), til å behandle narkotikaproblematikken som et helsespørsmål og skadereduksjon. Det er et steg i riktig retning, men gangsterproblemet vil fortsatt eksistere.

En legalisering vil fjerne gangstermiljøene og vri fokuset fra kriminalpolitikk til helsepolitikk. Myndighetene vil skattlegge og regulere narkotikahandel, og bruke pengene fra avgifter til forebyggende- og avrusnings-tiltak. Forskjellige narkotikun vil kreve forskjellige avgifter og reguleringer. Prisnivået på narkotika vil måtte balansere mellom å redusere etterspørsel på den ene siden, og redusere paralelle, svarte markeder og desperate metoder som prostitusjon og tyveri for å få råd til dosen.

En legalisering har også negative sider – men å med en gang tro at flere mennesker vil forbruke narkotika under et legalisert regime, er en forhastende konklusjon. USA og England har strenge regler, men likevel stort forbruk. Selv land med relativt lik kultur som Norge og Sverige er forbruket likt – selv om Sverige har mye strengere lover.

Forbudstiden har mange negative sider, spesiellt for de svake og fattige i verdens samfunn. En legalisering muliggjør et scenario som nettopp har fungert svært godt for tobakk – gjennom reguleringer og skattlegging klarer man å redusere forbruket og problemet. Dette kan også være løsningen for narkotika.

 

Unge Venstre gratulerer fredsprisvinner

Menneskerettighetsaktivisten fra Vest-Sahara, Rabab Amidane, ble annonsert i dag som vinneren av Studentenes fredspris. Det er fantastisk å se at Amidane som Unge Venstre inviterte til Norge for første gang, har mottatt denne velfortjente prisen for hennes arbeid!

Amidane har i flere år stått på barrikadene for et fritt Vest-Sahara og menneskerettigheter, blant annet for saharawiske studenter. Hun har også hatt en sentral rolle i å skape engasjement internasjonalt, også her i Norge.

Menneskerettighetsturneen som Unge Venstre inviterte henne på, førte til at hun fikk dratt rundt til flere ungdomsorganisasjoner og politikere for å skape bevissthet om saken. Vi i Unge Venstre har fortsatt den tette kontakten for å kjempe sammen for et fritt Vest-Sahara. Studieturer til Vest-Sahara, demonstrasjoner i Norge og arbeid opp mot Venstre har ført frem, og mye av æren går til Amidane som har delt både kunnskap og engasjement.

Menneskerettighetsaktivisten studerte på Universitetet i Marrakech, og har vært en sentral aktør for å kjempe i mot diskriminering som finner sted ved universitetet. Ettersom den marrokanske stat som en okkupant, ikke tillater opprettelse av universiteter i Vest-Sahara, studerer saharawiske ungdom hovedsakelig på universiteter i Marokko. Her blir de systematisk diskriminert ved at de blant annet blir utelatt i opptak til studier som statsvitenskap og medisin. Videre slår marokkanske myndigheter svært sterkt og voldelig ned på studentedemonstrasjoner for slike rettigheter.

Unge Venstre støtter Amidanes kamp for saharawiers studentrettigheter. I fjor var ti medlemmer i Vest-Sahara og hadde blant annet møte med flere studentdemonstranter, deriblant en som ble hardt skadet etter at politiet brutal dyttet ham ned fra fjerde etasje.

Amidane kjemper en tapper kamp for et fritt Vest-Sahara og menneskerettigheter, og vi gratulerer henne på det sterkeste med fredsprisen.  Norge er nødt til å komme på banen og bli mer proaktiv i å støtte hennes og andre saharawiers kamp for deres rettigheter!

Sjekk YouTube-klippene til Rabab fra demonstrasjonen på hennes universitet: http://vest-sahara.no/index.php?dl=en ]http://www.youtube.com/watch?v=vnZyXayfRSY

 

Unge Venstres Internasjonale blogg

Liberalismen kjenner ingen grenser, og det gjør heller ikke Unge Venstres politiske engasjement. Kampen for liberale idéer, for menneskerettigheter og demokrati, er en kamp for en bedre verden. Unge Venstres bidrag består av en bred satsing på langsiktige prosjekter, utvekslinger og aktiv deltagelse i internasjonale paraplyorganisasjoner og diskusjonsfora.

De store utfordringene vi står overfor kan bare løses gjennom internasjonalt samarbeid. På samme måte som Unge Venstre ønsker at Norge skal delta aktivt på de internasjonale politiske arenaene som finnes, deltar Unge Venstre aktivt som medlem av NLRU (Nordens Liberale og Radikale Ungdom), LYMEC (European Liberal Youth) og IFLRY (International Federation of Liberal Youth). Deltakelse i disse paraplyorganisasjonene gir Unge Venstre mulighet til å utveksle idéer og erfaringer, og finne frem til felles forslag til løsninger på våre felles utfordringer.
Noen utfordringer krever likevel mer direkte handling. Unge Venstre har derfor to prosjekter som tar tak i konkrete problemstillinger på vårt kontinent, ett på Balkan og ett i Hviterussland. Prosjektet på Balkan ble opprettet i 1999 for å hjelpe til med å bygge opp under en demokratisk utvikling i regionen og bidra til forsoning i dette konfliktfylte hjørnet av Europa. Prosjektet omfatter nå liberale søsterorganisasjoner fra Bosnia-Hercegovina, Serbia og Kosovo. Hviterussland-prosjektet ble startet opp i 2005 for å hjelpe dem som kjemper mot Aleksandr Lukasjenkos undertrykkende regime i dette landet som blir kalt ”Europas siste diktatur”. Denne kampen har Unge Venstre støttet både utenfor og innenfor landet, ved å holde solidaritetsaksjoner for å gi moralsk støtte og skaffe oppmerksomhet her i Norge, og gjennom direkte samarbeid med hviterussiske ungdomsorganisasjoner.

I denne bloggen vil vi blogge om internasjonale saker, fra et liberalt perspektiv.  Hendelser fra våre prosjektområder samt viktige hendelser i global sammenheng vil bli belyst.